Musikk og sånt

"Lenge" siden sist nå...har vel rett og slett hatt for god tid til å skrive blogginnlegg?

Øving forrige uke var helt ok, uten at det mante fram den store bloggetrangen. I kveld er det øving igjen, og selv om jeg er utrolig trøtt og helst hadde sett at jeg hadde hatt tid til en seriøs middagskvil, så ser jeg fram til det. Og satser på at bedøvelsen fra tannlegebesøket går helt ut til da...en smule nummen i munnen, kan man si.

John Arild har forresten gjort en formidabel jobb med "My Persuader" i det siste. Vet ikke helt sikkert om han anser seg som hundre prosent ferdig, men resultatet er i høy grad presentabelt nå, i forhold til hva det var tidligere. Låten kan du forøvrig høre på www.vanishingvegas.com.

Musikk er en finfin ting, forresten. Og Spotify er jo helt genialt, det vet alle som bruker det. Jeg er likevel fortsatt fan av cd'er, og etter en lang periode med KUN Spotify og lite shopping, så har jeg gjort comeback i det siste. Hadde dessuten litt å ta igjen, siden jeg har bestemt meg for å kjøpe iallfall EN skive i måneden hos Musikkverket i Bodø, og har hengt litt etter. Synes nemlig det er så BRA at de guttene starta opp igjen, - var tragisk at en by som Bodø ikke skulle ha en eneste musikksjappe. Av den grunn ønsker jeg også å bidra til at de kan bli værende, så da er det bare å trå til.

Platekjøp de siste 3-4 ukene:

Lett blanding, med andre ord, men mye bra å finne på alle disse skivene. Og apropos Skambankt, da, så har de konsert på Sinus 4. desember. Det gleder jeg meg stort til.

Men først er det øving. Og det ser jeg også fram til!


Ha en finfin kveld. I will for sure, anyway.

Jag vill tacka livet

I går var det øving igjen, etter noen relativt laaange og heftige arbeidsdager på rappen. I tillegg til at kroppen føltes ganske sliten, så har det også herja noe smårask i hals og nese og andre hulrom over skulderhøyde, og jeg var rett og slett litt gåen da jeg la avgårde til dpø'en etter en drøy times hjemmetid, hvorav ca 45 min ble brukt på telefonen med ei forsikringsdame i IF. Jeg skal heller ikke lyve å si at jeg ikke var sliten etter øvinga også, men da var jeg mye mer sånn "god-sliten". Det var ei nemlig ei kongeøving.

Kilde: annessmakebit.blogspot.com

Ikke bare var vi alle ganske hæppi fordi julebordsspillinga førstkommende helg faktisk er avlyst (var flere småsjuke og semislitne sjeler i dpø'en i går), men ting bare funka. Det satt. Og det er så interessant, det der, for nå er det jo sånn at flere av låtene sitter jo egentlig som spikra, men noen ganger så sitter de ikke i det hele tatt likevel. Noen ganger er det jo liksom ingenting som sitter. Men i går så bare satt det.

Vi sang ikke Jag vil tacka livet, altså. Sånn i fall du lurte, bare. Det kommer aldri til å bli en låt i vårt repertoar, for å si det sånn. Det var egentlig bare en frase jeg tenkte på nå nettopp, og akkurat her på bloggen så gir jeg ofte rom for slik spontanitet. Si det jeg tenker, mener jeg. Også var det jo en schnaisn tittel. Også var det litt fordi at jeg har reflektert over hvor kult jeg synes det er å  spille sammen med disse flinke og ålreite guttabåys i bandet. Det er bare så bra!

Og siden jeg ble ferdig med alle kontaktmøtene i går (derav ekstra lange dager på jobb i det siste), så er jeg litt lettere i sinnet, litt ledigere i gangen og litt ekstra klar for helg. Og når jeg i tillegg har hatt en avslappende (OG produktiv) ettermiddag og kveld hjemme hos meg selv nå, helt uten jobbting hengende over meg, så er jeg jo fornøyd.

Har blant annet tilbragt et par timer med lytting på opptak vi har gjort, som ligger på weben vår, www.vanishingvegas.com...på members area, vel og merke, altså ikke tilgjengelig for dere (ædda, bædda), - og jeg fascineres. Altså, det er jo en grunn til at det ikke er tilgjengelig for allmennheten, - det er øvingsopptak, ikke allverdens lydkvalitet, og heller ikke verken feilfritt eller nødvendigvis vakkert all over...men det er kult likevel.

Jeg har studert tekster, - skrevne og uskrevne, har lytta om og om igjen, har rynka nesen alle gangene jeg vet det følger en sur tone, har digga, rocka inni meg, lekt med (indre) harmonier, sunget uten lyd og rett og slett hatt en stor opptur helt for meg sjøl. Og alt som skjer uten lyd er til de uopplystes opplysning fordi det er ekstremt lytt i blokka mi. Waaaay too, for å si det sånn.

Men jeg liker headset, da, og har på meg to stk i skrivende stund. Ett headset på ørene, koblet til pc'en, med Håkon som synger Always Alone. Ett headset rundt halsen, koblet til iPoden, med Karl-Ove Knausgårds Min kamp 1 på spillelista. Begge er bra, da, men Håkon er dagens vinner. Jeg fascineres enormt over tekstene og stemmen hans. Helt fabelaktig.

Kilde: tinker.com

"Slowly I turn motivated..."

Takk.

Tulibu dibu douchoo

I går hadde vi vår andre øving i DPØ'en. Etter en laaaaang dag på jobb kjente jeg meg egentlig litt umotivert, særlig siden Bjørnar ikke fikk mulighet til å komme...jeg var så gira på at vi skulle få testa lyd og alt med slagverket også, så kjente jeg mista motet litt over redusert besetning.

Kom hjem fra jobb litt over halv sju, spiste, leste litt nyheter på nett og dro på øving igjen en drøy time senere. Det var en giga opptur, for å si det sånn. Og den ble ikke mindre av at Bjørnar faktisk dukka opp likevel.

Nå har det seg sånn at julebordet som vi egentlig skulle spille på den 13. november har blitt avlyst på grunn av laber oppslutning. Det var dog liksom ikke sånn at noen av oss bar i stortutinga av den grunn...Avlyst julebord = vi trenger ikke bruke så mye tid på coverlåter akkurat nå, men kan i stedet for kose oss med vårt egetproduserte materiale.Det er aldri feil. Og her nærmer vi oss grunnen til tittelen på dagens blogg.

Vi begynner etterhvert å få en hel del egne låter, men ikke alle er hundre prosent ferdige enda...det være seg uferdige partier i låten, uferdig tekst, uavklarte spørsmål vedrørende gangen i låten osv. Det er jo derfor vi gjerne også vil bruke så mye som mulig tid på akkurat disse låtene når vi har øving

Og så har det seg altså sånn, da, at Håkon, han er en mester på å improvisere og å faktisk finne på noe å synge selv om sangene ikke nødvendigvis har fått tekst enda. Og det i seg selv er jo fascinerende, fordi for oss andre så høres det ofte ut som om sangen har en tekst, at den er planlagt og skal være sånn. 

Min rolle oppi alt er blant annet det å lage harmonier / legge andre stemmer, og  i går ble det bare rett og slett spesielt interessant, da jeg var gira på å ta steget videre kun fra type "oooooo" (evt "aaaaaa" etc.),  til faktisk å synge med. Det er ikke bare-bare, skal jeg si deg. Ikke har jeg noe omfattende erfaring med å lese på leppene, og muligens har jeg kanskje heller ikke like bredt engelsk vokabular som det Håkon besitter. Iallfall tok jeg meg selv i, flere ganger, å bare synge med. Late som jeg kunne det. Leve meg maks inn i det, som om jeg var 7-8 og knapt skjønte engelsk. Shææouu mææoou, wheeeyyeeeah, liksom.

Jeg vet at jeg traff på enkelte ord og fraser, da.  Blant annet "self destruct" og noe som hørtes ut som question-et-eller-annet. Og så "find my way", da. Den var lett. Inntil videre er det vel kanskje nettopp det jeg driver med.

Trøsten får uansett være at dama nedenfor bommer betraktelig mer enn undertegnede.  Og dette er ikke fra øvinga, for å si det sånn. 

Jaja. Ære være henne for motet, iallfall....Det var ikke veldig stilig.