Jag vill tacka livet

I går var det øving igjen, etter noen relativt laaange og heftige arbeidsdager på rappen. I tillegg til at kroppen føltes ganske sliten, så har det også herja noe smårask i hals og nese og andre hulrom over skulderhøyde, og jeg var rett og slett litt gåen da jeg la avgårde til dpø'en etter en drøy times hjemmetid, hvorav ca 45 min ble brukt på telefonen med ei forsikringsdame i IF. Jeg skal heller ikke lyve å si at jeg ikke var sliten etter øvinga også, men da var jeg mye mer sånn "god-sliten". Det var ei nemlig ei kongeøving.

Kilde: annessmakebit.blogspot.com

Ikke bare var vi alle ganske hæppi fordi julebordsspillinga førstkommende helg faktisk er avlyst (var flere småsjuke og semislitne sjeler i dpø'en i går), men ting bare funka. Det satt. Og det er så interessant, det der, for nå er det jo sånn at flere av låtene sitter jo egentlig som spikra, men noen ganger så sitter de ikke i det hele tatt likevel. Noen ganger er det jo liksom ingenting som sitter. Men i går så bare satt det.

Vi sang ikke Jag vil tacka livet, altså. Sånn i fall du lurte, bare. Det kommer aldri til å bli en låt i vårt repertoar, for å si det sånn. Det var egentlig bare en frase jeg tenkte på nå nettopp, og akkurat her på bloggen så gir jeg ofte rom for slik spontanitet. Si det jeg tenker, mener jeg. Også var det jo en schnaisn tittel. Også var det litt fordi at jeg har reflektert over hvor kult jeg synes det er å  spille sammen med disse flinke og ålreite guttabåys i bandet. Det er bare så bra!

Og siden jeg ble ferdig med alle kontaktmøtene i går (derav ekstra lange dager på jobb i det siste), så er jeg litt lettere i sinnet, litt ledigere i gangen og litt ekstra klar for helg. Og når jeg i tillegg har hatt en avslappende (OG produktiv) ettermiddag og kveld hjemme hos meg selv nå, helt uten jobbting hengende over meg, så er jeg jo fornøyd.

Har blant annet tilbragt et par timer med lytting på opptak vi har gjort, som ligger på weben vår, www.vanishingvegas.com...på members area, vel og merke, altså ikke tilgjengelig for dere (ædda, bædda), - og jeg fascineres. Altså, det er jo en grunn til at det ikke er tilgjengelig for allmennheten, - det er øvingsopptak, ikke allverdens lydkvalitet, og heller ikke verken feilfritt eller nødvendigvis vakkert all over...men det er kult likevel.

Jeg har studert tekster, - skrevne og uskrevne, har lytta om og om igjen, har rynka nesen alle gangene jeg vet det følger en sur tone, har digga, rocka inni meg, lekt med (indre) harmonier, sunget uten lyd og rett og slett hatt en stor opptur helt for meg sjøl. Og alt som skjer uten lyd er til de uopplystes opplysning fordi det er ekstremt lytt i blokka mi. Waaaay too, for å si det sånn.

Men jeg liker headset, da, og har på meg to stk i skrivende stund. Ett headset på ørene, koblet til pc'en, med Håkon som synger Always Alone. Ett headset rundt halsen, koblet til iPoden, med Karl-Ove Knausgårds Min kamp 1 på spillelista. Begge er bra, da, men Håkon er dagens vinner. Jeg fascineres enormt over tekstene og stemmen hans. Helt fabelaktig.

Kilde: tinker.com

"Slowly I turn motivated..."

Takk.